“Hun ber oss ta en dansk en: – Norge delte i perioden 2021–2024 ut nesten syv ganger flere statsborgerskap enn Danmark. Det viser at det er noe fundamentalt galt med regelverket vårt. Dette kan ikke fortsette, sier hun og viser til følgende tall for innvilgede statsborgerskap fra 2021 til 2024:”

Tallene i seg selv ser ut til å stemme – 144 830 delt på 21 242 gir faktoren ~6,8, som rettferdiggjør 'nesten syv ganger'. Men påstanden bærer en skjult logisk feilslutning: at et høyt antall statsborgerskap i seg selv beviser at 'noe fundamentalt er galt med regelverket'. Norge har omtrent dobbelt så stor befolkning som Danmark, ulik innvandringshistorikk, og forskjellige regelverk for varighetskrav og dobbelt statsborgerskap – ingen av disse forklarende faktorene adresseres. Det som IKKE sies er at det mangler normalisering per innbygger eller per søker, og at sammenligningen dermed er metodisk mangelfull som politisk argument, selv om selve råtallene synes korrekte.

Tallpåstanden stemmer med bevisene: Stortingsdokumentet oppgir 144 830 innvilgede statsborgerskap i Norge og 21 242 i Danmark i 2021–2024, som gir ca. 6,8 ganger (altså «nesten syv ganger»). Derimot er konklusjonen om at dette «viser at det er noe fundamentalt galt med regelverket» en normativ tolkning som ikke kan utledes av tallene alene, og som ikke underbygges av bevismappen.

Påstanden om at Norge delte ut nesten syv ganger flere statsborgerskap enn Danmark i perioden 2021–2024 er korrekt basert på de oppgitte tallene. Imidlertid mangler sammenligning med befolkningsstørrelse og innvandringsvolum, noe som gjør påstanden misvisende uten ytterligere kontekst. Danmark har en mindre befolkning og innvandrerpopulasjon enn Norge, noe som naturlig fører til færre innvilgede statsborgerskap.

Tallene for innvilgede statsborgerskap stemmer med stortingsdokumentet (144 830 for Norge mot 21 242 for Danmark, ca. 6,8 ganger flere), som støttes av UDI og Danmarks Statistik, og 'nesten syv ganger' er en rimelig approksimasjon. Imidlertid er konklusjonen om at dette viser 'noe fundamentalt galt med regelverket' en subjektiv tolkning uten bevis i materialet, og manglende direkte lenker til rådata gjør full uavhengig verifisering vanskelig. Som Loki utfordrer jeg konsensus: Hvorfor ignorerer man forskjeller i innvandringsvolum, botidskrav eller søknadsstrømmer som kan forklare avviket?